Jeg er den omvendte Kong Midas
19 Aug 2011 1 Comment
Grunnen til dette er? Jo, jeg er har elektro/teknisk-jinx hengende over meg. Det vil med andre ord si at slike ting lever ikke lenge i mitt nærvær.
Kameraer, Pc’er, telefoner, tv’er, ipods og spillkonsoller har en egen evne til å dø i mine hender. Kong Midas skapte gull, jeg lager elektrisk-krøll.
Jeg er nå kommet opp i tre ødelagte digitalkameraer + minnekort, en speilrefleks (dog det lever ennå, bare ikke slik det burde), tre ipoder + ukjent antall hørepropper, tidligere pop-tingen MP3-spillere, ca antall er vel 4.. Tre bærbare pc’er som ikke fungerer. 1 er helt død, den andre er uten programvare og den siste er søppel , rett og slett. Spillkonsoller er forbudt hos meg etter tidligere forsøk med lånte.. Tv’ene fungerer sånn delvis, det bare er ting som blir ødelagt i mitt nærvær.. Fjernkontroller som drukner i kaffe feks.
Det store forbruket er definitivt mobiltelefoner..
Nokia:
3410 – Druknet i saft, rød Funsaft for å være nøyaktig.
3510i- Tastene ble bare borte.
gråfarget- druknet, våknet til live igjen og døde atter en gang senere.
gullfarget- forsvant i snøen, dukket opp ett halvt år senere
sølvgrå- Døde bare etter en dag.
Sølvgrå nr 2 – døde etter to uker.
Rødhvit- stjålet etter ett døgn.
Rødhvit nr 2- Døde bare den og, med taster som forsvant.
Sølv- Lenge rekord, nesten 2 år. Hadde ingen taster igjen og den kunne ikke ringe el/sende melding.
Touch- kan ikke ringes med, har den enda å den kan skrues på!
Blåsvart-virker foreløpig. Eldgammel modell.
Andre merker:
Samsung- slo seg bare av.
Siemens- Helt idiot..
Siemens nr 2- ingenting virket
Sony Ericsson- Om den ikke hadde dødd selv, hadde jeg drept den!
Hva som er årsaken til disse massedrapene av slike fancy elektro ting? Jeg har ikke anelse. For å bare ha det sagt, jeg er ikke mer skjødesløs med tingene enn andre mennesker. Kanskje med telefonene, men det er bare på grunn av at de dør uansett i mine hender. Innerst inne har jeg en ond elektrojinx hengende over mine skuldre. Det er ikke meningen at de skal fungere. Et bevis på at jeg virkelig er havnet i feil århundre. Innser jo at vi må begynne å grue oss kraftig til en enda mere digitalisert hverdag, hvordan i vide verden skal jeg overleve da?
Over’n'out fra en vaklende skolepc med seriøse problemer..
Mørke eventyr
06 Aug 2011 1 Comment
Noen eventyr varer evig.
Noen er glemt før de er fortalt videre.
Mitt liv er som et ufortalt eventyr.
Det finner sted i en annen tid, en annen dimensjon.
I mitt sinn rakk aldri virkeligheten fram.
Det mørke sinnet drar meg ned, gang etter gang.
Likevel er jeg overrasket å møter virkeligheten med dødsforakt.
Synet på livet farges av mitt syke sinn.
Man tror at verden går under.
Det er menneskene.
En for en.
Livet er skapt ensomt.
Det er vår største frykt.
Jeg frykter virkeligheten jeg møter.
Min svakeste sjel er virkeligheten.
Mitt ønske er at ansiktet jeg viser verden skal være mitt.
Det ansiktet har jeg gjemt og glemt.
Til jeg engang blir sterk nok.
Om jeg noensinne blir sterk nok.
Jeg er meg.
Jeg klarer bare ikke vise mitt virkelige ansikt.
Ansiktet mitt er frykt
Og mitt sinn er mørke.
Ønsketenkning
24 Jul 2011 1 Comment
“Lille Norge, plutselig var du ikke trygg lengre.” Jeg provoseres. “Heis flagget for å hedre de døde!” Jeg skjemmes.
De digitale mediene vi omgir oss skaper ufred i vårt samfunn. At menneskene rundt om setter et lite merke på profilbildet sitt på et nettsted som Facebook.. Jeg har knapt ord. Det er en alt for lettvint løsning. De skriver tomme ord på sine statusoppdateringer, på titalls arrangementer om alt som har skjedd.
Respekt til de som faktisk tenner et lys for de døde. Men, vet dere hvorfor vi tenner lys? Vi tenner kun lys for vår egen del. For at mennesket skal ha et holdepunkt i en ellers mørk tilværelse. Vi kan trekke konklusjoner om at sjelen skal ledes med lys, men i døden skal vi da ikke holdes fast der vi har vært. Døden skal og bør alltid forbli en videre reise, eventuelt reisens endepunkt. Hvor er opp til hver enkelt person.
Personlig hater jeg, og jeg sier hater, tomme og verdiløse ord. Du vil ikke se et ord, en status eller en event på min såkalte FB-side. Jeg provoseres av disse tomme ordene, de usaklige handlingene, hetsen, truslene mot mennesker som ikke er annet enn uskyldig i en slik sak. Uansett hvor mye galt en person kan gjøre, er det ikke vår rett å dømme dette mennesket. Uansett handlinger. Ja, handlinger kan være grusomme, de kan være helt akseptable eller så er vårt menneskesyn så fjernt fra virkeligheten.
Folk flest sjokkeres av døden, jeg fasineres. I den sosiale verden vi lever i er det sosialt akseptert å følge strømmen. Ønsker vi egentlig å bli like ille som vedkommende? Jeg kan forstå raseriet, jeg kjenner sorgen, jeg føler savnet. Med hånden på hjertet kan jeg si at tomrommet vil være der selv om den skyldige får straffen sin. En straff som er fortjent, for slike handlinger er ikke riktig. Poenget mitt her er at det nytter ikke å ønske dette vedkommende død. For en slik person vil dette være en belønning. Det blir en opphøyd helteskikkelse om et liv blir tatt for å tilfredsstille massene som ønsker vedkommende vekk.
Det siste vi burde ønske av en slik person er at vedkommende blir hedret og hyllet av sine fremtidige tilhengere. Det er ikke til å legge skjul på at dette er et vendepunkt. For en nasjon, men kanskje og for verden generelt. Dette burde ikke være en overraskelse. Det har vært en indre fred meget lenge, ser vi bakover i historien har vel aldri roen vart så lenge. Vi skal ikke glemme, vi skal ta lærdom.
Vi leter alltid etter svar på hvorfor, det er bare en som vet svaret. Det svaret er ikke relevant for oss å ønske svar på. I det lange løp må man akseptere hva som har skjedd, men ikke nødvendigvis akseptere framtiden som er skapt av dette. Dette er grunnen til å kjempe tilbake. Vold skaper vold, å ønske noen død som hevn- vil igjen skape nye voldshandlinger. Hevn er det mest primitive vi har av følelser. Hevn, sjalusi, medfølelse. Vi burde som en nasjon ha kommet lengre enn å ønske dødsstraff og steining. Fra et menneskelig perspektiv, vi lever i en ondskapsfull verden. Det har det aldri vært tvil om hos meg, derfor er jeg ikke overrasket. Man har ventet på det uunngåelige.
Jeg råder meg selv til å tenke lengre, hva kan vi gjøre for de som står igjen. Det er de vi burde tenke på. Å skrive hatmeldinger på nettsider er for lavmåls. For ja, jeg forstår sinnet. Men som den personen jeg er, kan jeg ikke se på at medmenneskene rundt meg glemmer det som virkelig betyr noe. Skape en bedre fremtid for de som er igjen, kommer etter. For jeg spør ærlig, er dette er verden vi ønsker at neste generasjon skal vokse opp i? Jeg går ut i fra at svaret er nei, og med det ønsker jeg å komme med denne ytringen. Jeg ønsker ikke skape mer vold i en allerede grusom verden, for meg burde straffen være det stikk motsatte av ønsket. Vil vi vie oppmerksomheten vår mot noen som ønsker nettopp dette? Vil ikke straffen være i seg selv nok å isolere personen fra virkeligheten. Dette er og vold, jeg innser det. Men det er ikke vold i den forstand slik vi ser det i dag. For å la noen slippe unna fra denne grusomme verden å komme videre.. Det er og blir feil.
Jeg har et skrudd menneskesyn, det er det ikke noe vits å legge skjul på. Disse hendelsene er bare en bekreftelse på hva jeg mener. Mennesket er bare et menneske, vi utelukker religion, politiske retninger, hudfarger. I et øyeblikk blir noen fanget opp av det som er blitt standarmalen i mennesket- ha noe å tro på. Vi eksisterer ikke lengre for overlevelsen. Vi graver oss ganske enkelt i den retningen igjen. Vi har ganske enkelt selv laget en verden der vi ødelegger naturen, vi dreper medborgere rundt oss fordi vi har glemt hvorfor vi lever. Kun for å overleve, det er vårt ansvar. Drap for å overleve er ikke lengre for å ikke sulte ihjel. Overlevelsesinstinktet har forsvunnet sammen med fornuften og virkelighetsfornemmelsen vår. For målet vårt er at mennesket er et menneske. Hva vi ser ut som er uinteressant, hva våre meninger måtte være er uinteressant, vårt mål burde være virkelighetens mennesker. Vi avspores fordi vi har kjørt verden så langt av sted at jeg personlig tror vi vil oppleve mer, til vi til slutt forstår hvor vi har havnet.
Det enkleste mennesket er det rikeste.
Sinnet til et menneske er lukket inn i soner. Vi har soner for alle følelser, alle fornemmelser og alle bilder vi ser i våre hoder. Vi har soner for det helt basiske som overlevelsen. Sult, videreføring, alle naturlige instanser. For at et menneske skal være sunt og velfungerende må alle sonene være intakte, de må være leddet og kunne gå begge veger. Tenk dette i bilder. For slike mennesker som gjør så onde handlinger, for jeg mener og at det er en ond handling, har låst seg fast i en av sonene. Vi sier at et mennesker er gale, sonene mennesket er låst inn i er blitt forgiftet. Det er fritt for rent oksygen i disse sonene, du forgiftes sakte av deg selv. Du har nå glemt opprinnelsen til mennesket. Det å overleve.
Når våre handlinger blir drevet så langt at vi ikke kan forsvare våre handlinger med overlevelsen, da har vi ikke lengre noe vi skulle sagt, det er kun våre handlinger vi må stå til gjeld for. Det elementære er å overleve som menneske. Når noen kan mene at en liten gruppe sett på verdensbasis, skal forstyrre din overlevning har sonen din lukket seg helt. Det er uinteressant om du er religiøs i utgangspunktet, du skal etter all natur kun overleve uansett hva, hvem eller hvordan du er.
Det er et rått sted å være menneske i den dag i dag. Det påståes at vi ikke vet hvor godt vi har det. Jeg kan tørre påstå at jeg tror vi har glemt hvor godt vi engang hadde det. Som mennesker burde vi lengte så langt tilbake, da det hele handlet om å overleve. For da ville en slik ondskap som vi nå har vært vitne til vært ikke-eksisterende. For da ville et mål være et felles gode, overlevelsen.
Tankene mine går til de som opplevde det hele. Den psykiske terroren kan ikke sammenlignes med noe vi møter i dag. Selv om mennesket har glemt overlevelsen, nytter det ikke for oss å se oss tilbake. Vi må se fremover mot et nytt omskifte. Et omskifte der det er vi som skal skape en ny overlevelse. Vi bør trekke røde tråder fra en lenge glemt virkelighet. For oss mennesker som lever i dag nytter det likevel ikke å dvele ved ondskapen. Vi bør ikke tillatte oss å bli en del av en massiv ondskap som til slutt vil tilintetgjøre oss selv. Hendelsen skal nå sette store tenkere til verks, personlig kan jeg ikke se på at verden rundt meg skaper akkurat det scenarioet som vedkommende ønsket å skape. Et kaos for da selv å komme fram i lyset av media og menneskeheten. Dødens omfavnelse er det han ønsket, såvel som politiske meninger måtte komme fram. Det er ikke det vi vil fram med. Menneskeheten har for alvor glemt hva vi i utgangspunktet kom til dette stedet for å gjøre. Vi er bare oss i vårt slag, og jeg kan ikke påstå jeg føler en større glede når jeg ser hvor vi er på tur å ende.
Hva vår oppgave her er, må være opp til hvert enkelt individ å innse. Verden vi nå møter, lager aldri tid for at vi skal kunne tenke selv. Det er vår oppgave som individer å finne ut hvorfor. Jeg ønsker å se på denne tragiske, hjerteskjærende og brutale hendelsen som et springbrett videre mot en lystigere verden. Vi skal minne de, vi skal være der for de etterlatte. Men vi kan ikke la oss selv bli gjennomsyret av den samme ondskapen som nå har møtt oss.
Tomme ord og tomme handlinger vil aldri erstatte tankenes kraft. Bilder på nettet er ikke en lindring, det er ikke en løsning. Om noen måtte føle en betryggende og varmende følelse, bra for deg. Innerst inne vet vi hva vi selv er. Vi kan ikke glemme virkeligheten. For virkeligheten er som mennesket er bygd opp av intet. Et flokkdyr som engang kjempet side om side for å overleve en periode. Menneskets trang til mer skapte en avsporing. En meget flokete avsporing. Det er vår oppgave å finne tilbake på riktig spor igjen.
Det vil dermed si at et flagg, et bilde, og ord kan aldri erstatte hva mennesket skal representere. Sett fra et primitivt syn, vi skal bare overleve. Og mennesket som vi ser det har glemt at kommunikasjon går i flere soner enn media. Dyp medfølelse trenger ikke skrives ned, markeres med et bilde eller et objekt. Hat oss ikke for å takke nei til en event, sier nei til et flagg. Noen av oss har bare et ønske om en annen verden, med et annet menneskesyn og handling enn hva vi møtes i dag. Ondskap avler ondskap, akkurat på samme måte som glede avler glede. Et menneske kan aldri være perfekt, men vi bør strebe etter en mal som skaper fred i våre sinn.
Vi bryr oss ikke mindre fordi vi ikke sier noe, vi uttrykker oss på en annen måte, på et annet plan. Jeg stiller bare spørsmål vedrørende enkeltes holdninger om i verden, holdninger som skader både dem selv og andre. For meg er det ikke et angrep mot Norge eller politikk. Det er et angrep mot menneskeheten som helhet.
Mareritt, et nødvendig onde?
15 Jul 2011 2 Comments
Jeg elsker drømmer. Drømmer er min virkelighetsflukt deluxe. Ingenting er bedre enn å forsvinne hen i tanker som kun du styrer, både i våken og i sovende tilstand er dette en av favorittsyslene mine. Til tider er muligheten der til å styre sine egne drømmer. Dessverre har det i det siste vært helt andre ting en fine, inspirerende drømmer.
I det siste har de vært preget av uro og elementer som for meg vil være mareritt. Det handler om tider man er forbi og kanskje savner. Det er mye av uroen som preges av at en person kommer igjen og igjen. Og det uten grunn. Jeg vet stort sett når jeg har drømmer om visse personer. Dette kommer uten grunn, og det er der uroen kommer inn. Hva er det som venter nå?
Jeg som alltid har hatt så fine drømmer, og når jeg har hatt mareritt så har det alltid vært så ujordisk at det er kun ubehagelig og mareritt-aktig i den lille stunden etter at man våkner. Disse plager meg mer enn jeg vil innrømme. Søvnen min er elending om natten, jeg prøver å sove om dagen. Mareritt da og, om ikke enda mer ekle.
Det verste i disse drømme er at jeg har en observerende synsvinkel, det er ikke meg det handler om. Jeg må overvære å se alt som foregår. Hadde det vært meg selv det gikk på, vet jeg at jeg hadde hatt muligheten for å få en slutt på det som skjer i drømmene. Med ett unntak av disse drømmene, da er jeg den som blir jaget. Og jeg er ikke alene om å bli jaget. Noen jeg er glad i blir jaget sammen med meg. Denne drømmen var da preget av død. Jeg var ikke i dette århundret, jeg var nok ikke i nærheten av å være i en virkelighet. For der skulle jeg kjempe mot mørke kulter som på et vis infiltrerte virkeligheten slik den er i dag.
Den siste drømmen er en av de mer ekle, den er ikke gjennomtrenge farlig eller skummel i den forstand. I mitt skjønn er den like mye mareritt. (NB: jeg ser ikke på tv, det er ikke bearbeiding av det jeg har sett dagen i forveien). Denne drømmen er så drøy at jeg faktisk ikke blir å skrive om den. Jeg frykter at den vil komme igjen. Men kan nevne at miljøet er utrolig skittent, det er avispapir som sengetøy, fettete ekkelt avispapir. I sengen kryper insekter som sikkert ikke finnes i det virkelige, i sengen ligger mennesker som angivelig er mer døde enn levende. Som levende døde.
Etter en uke med mareritt hver natt begynner jeg dessverre å se ut deretter, med noen fantastiske søppelsekker under øynene. Jeg er trøtt og sliten, tør ikke sove med mindre jeg ikke kollapser av utmattelse. Jeg håper bare at en natt snart blir drømmefri, eller enda bedre at jeg har fine inspirerende drømmer igjen. Jeg krysser fingre om at jeg i natt skal få sove fredelig. Om ikke, da skal jeg begynne å skrive drømmeblogg! Da skal jeg ikke være alene om å ha stygge drømmer..
En mysende Menegilda og en snorksovende Mons. (Darn jeg misunner sovehjertet til den katten, ikke ser det ut for at han har mareritt heller..)
Et seriøst innlegg?
13 Jul 2011 1 Comment
Min blogg ble i utgangspunktet startet kun fordi jeg trengte den plass å publisere diktene mine. I hodet mitt hopet de seg opp, og alt ble et sammensurium av mange forvirrende og destruktive tanker. Ja, jeg er negativ.
Midt oppi nye forvirrende og dermed destruktive tanker, kommer min kjære Susanne innom. Livsmotet mitt er avhengig av denne snåle, søte skapningen. Og vips- alle de tusener av ord som egentlig burde vært skrevet de siste månedene, de skal nå få utfolde seg i skjønn forening.
Ting jeg tenker over i disse dager:
1. Internett er et farlig sted. Du innser ikke at det inneholder alt du frykter, og når du mister tilgangen er det fremdeles like skummelt.
2. Jeg misunner katten min. Hans største bekymring er om han må ut når det regner. Noe han selvfølgelig slipper siden jeg er bløthjertet, når det kommer til barndomsvennen min.
3. Det er tidsspørsmål til en fryktet dag. Jeg liker ikke slike dager. Håper alle glemmer, samtidig som at det blir veldig tragisk likevel.
For å komme til et poeng som er intet annet enn mindre forvirrende enn resten av mine tanker. Jeg er nok engang rastløs, utålmodig å lurer rett og slett på hva jeg har rotet meg opp i denne gangen. Sist var det studiespesialisering og psykomennesker som tok meg. Hva nå?
Folk raser forbi i disse tider. Alle skal hit og dit i ferien sin, noen flytter, andre jobber. Jeg er som en uheldig karakter i en dårlig (svensk) dramafilm. Men når hverdagen begynner for andre, da begynner den forhåpentligvis for meg og. Da kan jeg stå opp tidlig å drikke kaffe, uten at folk tenker at denne karakteren er malplassert.
Som tidligere nevnt i andre sammenhenger, jeg er ikke ment for å være ung i dette århundret. Jeg skulle nok egentlig vært født som en passelig adelig grevinne, helst et sted i Frankrike. Der skulle jeg vært i mitt ess i fine kjoler, korsett og drukket vin som min far, Greven var meget stolt over hadde vært i familien i hundrevis av år. En kammertjener skulle jeg hatt, en frisinnet skapning som ikke tok seg nær av at jeg da aldri ville hørt etter.
En annen mulighet er prinsesse i et av de herlige landene ved Adriaterhavet. Aller aller helst sjørøverprinsesse i en festning. Der skulle jeg drukket rom, vært stor i kjeften og brun som ei ku året rundt. Om vinteren skulle vi plyndre kysten rundt. Selvfølgelig skulle jeg hatt en hel armada av skip.
Jeg tror egentlig at jeg ikke eksisterer, jeg var bare en heltinnekarakter i en fantastisk bok som jeg falt ut av. Eventuelt fikk ikke forfatteren nok sider til å beskrive meg og mine heltinneærender. Sukk.
Frustrerende å være fanget i virkeligheten, når man vet at man aldri hører hjemme. Og jeg savner lukten av sommeren, sånn som den var for 14 år siden. De sier livet går videre, livet går alltid videre. Det er vår egen oppgave å følge med.
Menegilda og Mons sine kveldsrefleksjoner.
Vakre minner
19 Apr 2011 2 Comments
Vakre minner
-
I dag er det et vendepunkt
I alt for mange øyeblikk er minnene glemt
De er fortrengte, de er bortgjemte til en tid
En tid der minnene ikke lengre gjør vondt
En gang skal disse minnene være vakre
-
Jeg leter etter svar
Jeg har innsett at det er ikke noe svar å søke etter
For mine veger er blitt så lange
For engang hadde vi en plan
En ramme om en fremtid
-
Jeg ble igjen med rammen
Hva jeg skulle fylle i den
Visste jeg ikke
Til sist får jeg kanskje en bekreftelse på valgene
For vår ramme, ble min ramme
-
Savnet forsvinner aldri
Sorgen er dempet
Jeg finner likevel ikke fred med meg selv
For jeg vet ikke om rammen blir riktig
-
Man innser til slutt at man aldri vet
Jeg vil ikke vite
Fremtiden har aldri vært en lengsel
For selv om fortiden er mørk i seg selv
Finner jeg lyspunkt som jeg aldri glemmer
Jeg kan med ærlighet si; at du gav meg motet til å krige
-
For ingen har kriget mer enn det vi har gjort
På godt og vondt
Jeg skulle bare ønske at min skjebne ikke ble lik din
Den ble så alt for lik
-
Takk for at du gav meg en sti
En noe diffus og krøkete en
Til tider kjenner jeg at fortaptheten er nær
Til jeg finner stien igjen
-
Så til vi møtes igjen;
La meg følge stien
Til slutt vil den gi mening
Kanskje da er tiden inne for at sjelene får frihet
Og vi møtes igjen.
-
09.06.1951-20.04.2005-20.04.2011
© A. Myrslett 2011
Uendelige tunneler
16 Apr 2011 Leave a Comment
Uendelige tunneler
Evigvarende stier som slynger seg
Enden er alltid så alt for nær
En forestående realitet som rager over virkeligheten
Likevel sier alt stopp
-
Når dine øyne mister sin farge
De mister sin glød
Du finner ikke vegen igjen
Den svinner hen under dine ben
-
Hva skal man se etter i mørket?
Det finnes ingen lyspunkter
For stummende, etsende mørke er det som er realiteten vår
Stumme stemmer skriker ut
Vi kan aldri se virkeligheten bak sløret av fordummende illusjoner
-
Illusjonen om lyspunkter
Uendelige tunneler som forblir mørke
Hold kursen, i mørket blir vi alle blinde
Blinde for virkeligheten
Vil velger å ikke se lyspunktene
Vi antar at de kun er illusjoner
-
Vi synker hen i en uendelighet av mørke
Der vi ikke slipper inn lyspunkter
Vi frykter de kortvarige glimtene
Som lager falske illusjoner for våre fremtidshåp
Vi velger bort vår fremtid
Lever i et øyeblikk
Før våre sjeler forsvinner inn i mørke tunneler
Evigvarende tunneler
-
Ingen utgang kan spores i dag
Vi velger bort vår veg til virkeligheten
Mørket er stedet vi ønsker nå
Fjernt fra den virkeligheten vi møter
Vi rømmer til underbevissthetens uendelige tunneler.
Der våre sjeler kanskje består.
-
© A. Myrslett 2011
